Styreleders tale til årsmøtet

- Norges Fiskarlag er en organisasjon som er på randen av oppløsning. Det finnes egentlig ikke en mer presis beskrivelse av Fiskarlaget enn det. Norges Fiskarlag er i den helt spesielle situasjonen at flertallet i organisasjonen må true med å melde seg ut for å få gjennomført det de beslutter. Det sa styreleder Christian Halstensen til årsmøtet i Fiskebåt i Oslo i dag.

Fiskebåt sin framtidige tilknytting til Norges Fiskarlag skal opp som sak på årsmøtet, og var bare ett av flere tema styrelederen var innom i talen sin til årsmøtet. Under kan du lese hele talen fra styrelederen til årsmøtet.

Følg årsmøtet direkte her.

«Årsmøte, delegater, minister og gjester: Velkommen til Fiskebåt sitt årsmøte her på Bristol.
Det nye året er omsider i gang, ganske forsinket. 2024 ligger bak oss, og streiken er over. På årsmøtet her skal vi se litt bakover, men mest fremover.

Filosofen Heraklit levde i Efesos for 2500 år siden. I den filosofiske tradisjonen i Lilleasia forsøkte mange av tenkerne i hans samtid å forklare verdens og alle tings opphav og egenskap. Heraklit mente at tilværelsens innerste vesen er selve forandringen, det at alt er i stadig endring og veksling. Han så for seg tilværelsen som en elv, og sa: «man kan ikke stige ned i den samme elv to ganger». I stedet for å si at «alt er luft», eller «alt er jord» eller «ild», så gir Heraklit oss begrepet «Panta Rei» - «Alt flyter». I hans verdensbilde er alt i en konstant strøm og veksling mellom ytterpunkter og motsetninger: lys, mørke; varmt, kaldt; hat, kjærlighet. Ingenting står stille, alt flyter. I fiskeriene kan vi kjenne oss igjen i Heraklits tanker. Variablene, svingningene og omstillingene er en del av fiskerinæringens dna, og når vi nå vasser ut i et nytt år så aner vi at verden på noen måter er den samme, men også forandret; at premisser er endret, at forutsetninger har skiftet, at utfordringene også er nye.
‍

2024. KVOTEMELDING 2.0
Fjoråret gav oss en etterlengtet konklusjon på kvotemeldingen. Det er merkbart at vi er over i en fase som ikke er så tydelig prosesspreget. I kjølvannet av det ambisiøse prosjektet som kvotemeldingen var, kan det være grunn til å stille spørsmål om hvem sine behov prosessen skulle dekke, hvilke mål den skulle nå, og i hvilken grad den brakte oss fremover. Målsettingen om forenkling var aldri etterspurt i næringen. Resultatet er et kvotesystem som i hovedtrekk er uforandret, men noen hakk mer komplisert og med nye uklarheter. Og så har vi fått en ressursavgift, som var det eneste elementet i prosessarbeidet som ble innført med en viss iver og effektivitet. Prosesser som tar sikte på å utfordre rammeverk, må anerkjenne rekkevidden av forutsetningssvikt. I formålsbeskrivelsene til fiskerilovgivningen blir det slått fast at næringen vår skal være et felt hvor politikken skal ha spillerom. Det har fiskeren lov til å være kritisk til. Det er vanskelig å forholde seg til at fiskerinæringen skal være en slags regulatorisk analogi til skolesektoren, hvor reform etter reform skal få spille ut et fargerikt register av ulike ideologier og fikse forestillinger. Politiske prosesser blir fort en arena for revolusjonsromantikk og mulighetens eufori, hvis mandatene formuleres ambisiøst. Kvotemeldingen gikk høyt ut av hoppet, og landet jamsis på kulen, heldigvis. I etterdønningen forstår vi at forutsigbarhet i fiskeriene sine rammevilkår må etableres som systemkarakteristikk. Den kan ikke hvile på beslutningstakeres vekslende evne eller vilje til å like noe, eller noen, eller ikke. Stabilitet skapes ikke i politiske festtaler. Den må etableres systemisk og forankres rettslig.

‍
Kvotemeldingen er nå vedtatt med et bredt flertall i Stortinget. Av alt det den er, er kanskje det det viktigste. Det betyr at vi har lov til å forvente at noen konklusjoner knyttet til næringsvilkårene våre får være stabile en stund. Vi tåler å vente lenge på kvotemelding 3.0. Samtidig reiser kvotemeldingen nye problemstillinger, både knyttet til fordeling, regulering og strukturering. Vedtagelsen av kvotemelding 2.0 betyr ikke at vi har kommet i mål. Den betyr at vi har kommet videre.

HVITFISK
Det neste fjoråret gav oss, var et kvoteråd på torsk som egentlig innebærer at vi er langt på vei inne i en bestandskrise i Barentshavet. Få av oss har tenkt at de siste 12 årene i hvitfisk ville bli en ny normal som skulle vare inn i evigheten. Spørsmålet har vel egentlig hele tiden vært ikke om nedturen ville inntreffe, men når og med hvilken dybde og varighet. Vi begynner å få noen av svarene nå. Vi kan legge til grunn at dette året og neste år vil gi kvotenivå i torskefisket på historiske bunn-nivå. Det blir utfordrende for flåten, både den kystnære og den havgående. Og det vil gi vanskelige år for industrien.
‍

I et slikt bestandsbilde, snur vi oss ofte rundt og forsøker å finne forklaringer. Hvorfor skjer dette? Hvorfor svikter rekrutteringen? Nordøstarktisk torsk er en av artene i de nordlige havområdene som beskattes innenfor råd og vitenskapelige rammer. Det er den eneste bestanden vi forvalter i fellesskap med andre stater som vi har en etablert kyststatsavtale om forvaltningen av. Mens overfisket på kolmule årlig har vært på 30-40%, nærmest eksploderer den bestanden i en helt uforklarlig oppblomstring og kvotefest. Samtidig er bestanden på torsk, som har blitt fisket i henhold til vitenskapens rammer over lang tid, redusert med nesten 80% på få år.
Vi som driver havet har sett bestander blomstre opp, og vi har sett dem forsvinne. Fiskens tilgjengelighet, adferd og utbredelse varierer. Hele vandrings-, beite- og gytemønster kan endres på måter som vi ikke klarer å forutse og forklare. Sildestammen kan plutselig nekte å svømme inn Vestfjorden og makrellen beiter på Grønland. Årsklasser overlever og vokser opp, og årsklasser forsvinner i løse luften. Fiskeren har rikelig empirisk bekreftelse på Heraklits postulat, at alle tings innerste vesen er forandringen. Sannsynligvis, og forhåpentligvis, er bestandsnedgangen på torsk en del av naturens ustanselige variasjon og svingning. Ikke direkte forutsett, og heller ikke upåregnelig.
‍

For alt fiskeri og all bearbeiding der nordøstarktisk torsk er en del av driftsgrunnlaget, vil de neste årene bli usikre. Derfor har Fiskebåt, med Norges Fiskarlag og Sørnorges Fiskarlag, sammen med Sjømat Norge, bedt om midlertidige driftsordninger som kan hjelpe havfiskeflåten og industrien gjennom de utfordringene som ligger fremfor oss.
‍

Deler av flåteleddet har etterspurt dette lenge: et reguleringsregime som i større grad gir muligheter for kortsiktige tilpasninger. Et system som åpner for både konsolidering og reversering som umiddelbar respons til et vekslende ressursbilde. Flåteleddet har gjennom strukturordningene muligheter for de langsiktige tilpasningene. Disse har fungert etter formålet: å gi en varig og permanent justering av flåtekapasitet. Samtidig er disse ordningene for rigide, for låst og for irreversible til å fungere godt som verktøy for å gjøre umiddelbare og hurtige effektiviseringsgrep når bestandssvingningene er store. Gjeninnføringen av trålstigen, omfordelingen med åpen gruppe fra toppen og en samtidig bestandskrise, innebærer i sum at havfiskeflåten akkumulerer opp en kvotereduksjon som er prekær. I denne situasjonen viser de fleste en forståelse for at vi kan tåle at det gis noen midlertidige regulatoriske instrument som kan hjelpe gjennom det som for noen flåtegrupper er en svært vanskelig situasjon. Det er en klar anmodning fra Fiskebåt, fra Sjømat Norge og fra Norges Fiskarlag, at forvaltningen arbeider hurtig og effektivt med mulige effektiviseringstiltak for den delen av fiskeflåten som bærer kvotenedgangen aller tyngst.
‍

Det er et håp vi kan ha for tiden som kommer, at vi blir bedre på, og oftere søker, å skape samarbeid og felles løsninger vertikalt i næringen. Det bør være en uttalt og prioritert målsetting å bygge en sterk relasjon mellom flåte og industri, også i det organisatoriske. Industrien trenger flåtens perspektiver. Og flåten trenger industriens.
‍

PELAGISK
I den pelagiske delen av næringen, har 2024 vært et godt år. Spesielt for den delen av sektoren som baserer seg hovedsakelig på sild, makrell og kolmule, ble fjoråret svært godt. Faktisk bedre enn noen gang. Kolmulekvoten var høy, tilgjengeligheten i internasjonalt farvann var god og samtidig var prisene på råstoff til mel og olje bra. Makrellfisket var godt både i NØS og i UK sonen, og prisene på konsum, både på makrell og NVG var gode. I sum ble året et rekord-år for ringnotflåten spesielt, og et svært godt år for flere deler av pelagisk sektor. Bekymringene i denne delen av flåteleddet knytter seg til bestandsutviklingen på tobis og øyepål, og til den negative trenden vi ser på makrellbestanden og til dels på nordsjøsild. På NVG ser rekrutteringen i bestanden bedre ut.
‍

0-rådet på lodde som kom i høst var skuffende og også overraskende. Det har vært en differanse mellom forskningens og flåtens registreringer av lodde over år. Det er problematisk både med tanke på tilliten til vitenskapen, og for oppslutningen til, og flåtens vurdering av, forvaltningsmodellen. Det er naturlig å stille spørsmål til hvilket resonnement som ligger bak de helt spesielle sikkerhetsmarginene som kreves i estimatet for denne bestanden. Samtidig er den pelagiske flåten også nødt til å stille spørsmål til de føringene som knyttes til ressursanvendelsen. Der finnes en mulighet for at vi har forvaltet bort store verdier i dette fiskeriet. Akkurat nå er det viktig for forskningens troverdighet at den kan presentere pedagogiske og begripelige begrunnelser for de premissene som forvaltningsmodellen hviler sine konklusjoner på.
‍

POLITIKK. SKATTEPOLITIKK. GRUNNRENTESPØRSMÅLET.
Hva så med året som kommer? Valgåret 2025?
‍

Det er ikke alltid at regjeringsskifter gjør en forskjell. Jeg tror at skiftet vi fikk ved forrige valg var mer merkbart og påtagelig for deler av næringslivet enn normalt. Den rød/grønne regjeringen bar med seg inn i det politiske ordskiftet en helt ny retorikk, og valgspråket hadde i seg beskrivelser av verdiskapningen og den private sfæren som representerte et taktskifte i norsk næringspolitikk. Det gikk så langt at Statsminister Støre på et tidspunkt ble nødt til å gå ut i riksmedia og understreke at, jo, «de hadde jo for så vidt sansen for verdiskapere». Næringsantipatien måtte liksom dementeres. Selv om Statsministeren kunne berolige oss med at verdiskapning ikke er et samfunnsonde, så har skatte- og avgifts entusiasmen i denne regjeringen vært uvanlig og forfriskende. Jeg vet ikke om vi skal håpe på de store endringene i et evt regjeringsskifte til høsten. Det som er sikkert, er at de politiske forskjellene i hovedregelen er mye større FØR valg enn ETTER.
‍

I et fremtidsbilde er det et par ting vi kan legge til grunn med noenlunde trygg forventning. For det første vil velferdsstatens omfang og kostnad sannsynligvis forbli utenfor det norske demokratiet sin rekkevidde å justere. Vår offentlig sektors BMI er ikke innenfor anbefalt intervall, og hverken høyresiden, venstresiden eller det politiske sentrum har på noe tidspunkt vist evne eller vilje til å gjøre noe med utgiftssiden i nasjonalregnskapet. Vi er alle glade i velferdsstaten vår. Den koster det den koster.
‍

For det andre vet vi at i fremtiden skal en stadig mindre andel av statens utgifter finansieres av olje og gass. Altså vil en større del av regningen måtte sendes til annen verdiskapning. Det at fiskerinæringen har blitt utpekt til å være det vi skal leve av etter nordsjøfesten er flatterende. Det betyr imidlertid også at fiskeren er utpekt til å være den som skal bære verdens absolutt dyreste velferdsstat på sine skuldre. Ressursnæringene er identifisert som foretrukne skatteobjekt. Skatt skal være treffsikkert, og det er åpenbart at samfunnsøkonomene i Finansdepartementet mener at det er lettere å skyte en fisker som er bundet til en påle enn en aksjeeier som løper for livet. Den nye oljen heter fisk. Den nye vinen heter grunnrenteskatt. Den skal fiskeren visstnok få slippe unna. Akkurat som oppdretterne. Enn så lenge. Sier politikerne. I valgåret.
‍

Grunnrentereligiøsiteten blant de norske samfunnsøkonomene hviler av og til på den litt tvilsomme forestillingen om at staten eier himmelen og jorden og alt derimellom, og at vi som lever og puster i denne altomfattende statsallmenningen skal betale leie til staten – «ground rent» - når vi gjør det. Det er et usympatisk rettslig utgangspunkt for samfunnsdannelse som vi ikke uten videre skal akseptere. Staten eier mye. Den eier sjelden ville dyr og aldri vill fisk. Det gjør for så vidt ikke fiskeren heller. Fisken er eierløs. Merprofitten i fiskeriene kan skapes i reguleringen, ikke i et tenkt eierskap til noe som det ikke kan knyttes eierbeføyelser til. En skatt på denne reguleringsavkastningen angriper grunntanken vår om hvordan fiskeriene skal bidra til fellesskapet. Grunnrentetanken utfordrer samfunnskontrakten i sin fulle bredde, og redefinerer momentant fiskerienes ansvar for sysselsetting og bosetting langs kysten. Fiskebåt må være forberedt på at når finansieringsansvaret for velferdsstaten skal skyves over på havnæringene, så vil vi også uunngåelig få en debatt om hvorvidt verdiskapningen i fiskeriene skal bygge kystsamfunn eller Fornebubane.
‍

AKTIVITETSKRAVET
Fiskeflåten skal være fiskereid. Det er et prinsipp som fiskerilovgivningen hviler på. Deltagerlovens krav om relevant aktivitet for å kunne eie fiskefartøy er gammelt, og har sin opprinnelige og historiske bakgrunn i at lovgiver ville etablere en barriere mot at kapitalen kunne komme inn i fiskeflåten. Det kan vi godt tenke litt på. Et helt sentralt prinsipp for lovgivningen i en av de mest kapitalintensive sektorene i Norge, er altså prinsippet om at kapitaltilstrømningen til næringen bør forhindres så effektivt som mulig. Vi lever med det, og så har Deltakerloven i årenes løp fått sine reviderte begrunnelser, og i dag handler vel aktivitetskravet mer om lokal forankring og kystsamfunn enn om kapitalaversjon. Begrunnelsen har altså fått sin naturlige justering i tråd med samfunns- og næringsutviklingen. Selve aktivitetsbegrepet i lovens vilkår har det derimot ikke. I 2025 er det fremdeles slo på støvlene som er vilkåret for å få lov til å stå i fiskermanntallet. I vår tid stilles strenge krav til næringsutøveren i alle sektorer. Det stilles i dag krav til fiskeren, fartøyene og administrasjonen i flåteleddet som er ulik de krav som gjaldt for 50 og 60 år siden. Strukturen er endret i flåten, vi er kapitalintensive på en annen måte, formal- og kompetansekrav er definert annerledes og det kreves i det hele tatt et annet apparat i fartøydriften. Hvis lovgivningen skal stå helt stille i alt dette som endrer seg, så blir den til slutt meningsløs. Vi må ha mot til å innrømme at fiskerbegrepet favner også noe annet i dag enn for 100 år siden. Klassikeren er nok fremdeles det mennesket som står til knærne i blodvann og silderisp. Det er imidlertid et større register av ressurser som kreves for å drive fiskeflåten i dag enn når Deltakerloven så dagens lys. Aktivitetsbegrepet må moderniseres og utvides, ikke innskrenkes. Hvis ikke vil loven til slutt mangle presisjon. Da vil den slutte å virke. En fornying og utvidelse av aktivitetsbegrepet er nødvendig og kan helt klart gjøres innenfor, og uten å forfeile, lovens intensjon og formål.
‍

ORGANISASJONSSAKEN
På årsmøtet vårt her skal vi nok en gang ha oppe til behandling organisasjonssaken, som handler om vår tilknytning til Norges Fiskarlag. Det er en problemstilling og prosess som har opptatt mye tid og ressurser for Fiskebåt, og for så vidt også for Norges Fiskarlag. Det er nødvendig å knytte noen refleksjoner til dette i årsmøtetalen. Jeg mener at det er på tide at vi begynner å snakke sant om Norges Fiskarlag. Det er sikkert noen som mener at det er uklokt. Jeg er uenig i det. Norges Fiskarlag er en organisasjon som er på randen av oppløsning. Det finnes egentlig ikke en mer presis beskrivelse av Fiskarlaget enn det. Norges Fiskarlag er i den helt spesielle situasjonen at flertallet i organisasjonen må true med å melde seg ut for å få gjennomført det de beslutter.  Det er for så vidt innenfor spillereglene å utøve mindretallsmakt der vedtekter åpner for det. Det er imidlertid eiendommelig at en mindretallsfraksjon velger å benytte denne retten over tid mot en så avklart og tydelig flertallsvilje i en konstitusjonell sak. På et tidspunkt er det nødt til å gjøre skade på organisasjonen. Jeg tar for gitt at det er en risiko som dette mindretallet har akseptert. Det er imidlertid ikke bare i saken om representasjon og vedtektsendringer at flertallet og Fiskarlagets offisielle standpunkt blir angrepet innenfra. Norges Fiskarlag henger i tauene på flere måter. Den kanskje viktigste av Fiskarlagets kjernefunksjoner har vært å forenes om en ressursfordeling. Det har vært organisasjonens paradegren, og har egentlig vært den oppgaven som har gitt Norges Fiskarlag posisjon og betydning de siste 30 årene. I kvotemeldingen sprakk det. Nord Fiskarlag valgte å motarbeide sin egen organisasjon i kvotefordelingen. Det er historisk, og jeg kan ikke lett komme på en mer effektiv måte å utfordre Fiskarlaget sin eksistens på enn akkurat denne. Vi må legge til grunn at Nord Fiskarlag sine beslutninger er overlagte. Derfor er vi også nødt til å forstå handlemåten deres på den måten at det er Nord Fiskarlag sin foretrukne modell for fremtiden, at medlemslagene i Norges Fiskarlag skal operere uavhengig av hverandre i fordelingsspørsmålet. Det vil demontere Fiskarlaget sin rolle som kompromissbærer i ressursfordelingen, og på den bakgrunnen må vi legge til grunn at Nord Fiskarlag ønsker et grunnleggende annerledes Fiskarlag enn det Fiskebåt og flertallet i organisasjonen ønsker. I forlengelsen handler det egentlig om hvilken næring vi vil at fiskeriene skal være. Utfordringene til Norges Fiskarlag er, som vi forstår, komplekse, og har rekkevidder utenfor og dypere enn Fiskebåt sine krav om likestilling og fordelingsstabilitet. Det er viktig å være ærlig om dette. Ikke minst hvis vi skal være en del av Fiskarlaget videre.
‍

MEN: det er en annen skål. I den beslutningen som Årsmøtet til Fiskebåt skal fatte i morgen, er disse refleksjonene ikke nødvendigvis direkte relevante. Vår prosess i Fiskebåt har en klar og enkel avgrensning, og berammer ikke en fullskala vurdering av Norges Fiskarlag sin nytteverdi, funksjon og måloppnåelse. Årsmøtene våre har stilt to krav til Norges Fiskarlag for at Fiskebåt skal fortsette som medlemslag i organisasjonen. Det definerer et enkelt og avklart prosessmandat, og betyr to ting: 1: blir Fiskebåt sine krav avslått, melder vi oss ut. Og 2: Blir kravene innfridd, blir vi værende. Fiskebåt har slått fast at spørsmålene om likestilling og fordelingsstabilitet er de to vilkårene som skal avgjøre vår tilknytning til Norges Fiskarlag. Noe annet har årsmøtene våre ikke bedt oss om å ta stilling til. Vi skal være ryddige i forhold til Norges Fiskarlag og i forhold til vår egen prosess og årsmøter.
‍

Det årsmøtet skal ta stilling til i morgen er om vi tror på at Fiskebåt – og flertallet – sine krav blir innfridd på Landsmøtet til høsten. Jeg er bedehusgutt, og vel kjent med anfektelse. Det siste året har det vært lettere å tro på Gud enn å tro på Fiskarlaget. Men akkurat som på bedehuset kan troen og tvilen veksle. Rett før vårt årsmøte har organisasjonssaken tatt en vending. Kanskje kan vi tro litt sterkere nå. Tro kan som vi vet flytte fjell, og kanskje kan det skyve på et Landsmøte i Norges Fiskarlag også.
‍

I ET STØRRE BILDE. SAMHOLD.
I det store bildet opplever vi en verden som blir mer usikker. Krig og konflikt har kommet nær oss, NATO blir utfordret både fra utsiden og innsiden, og USA sin lojalitet til Europa fremstår ikke like selvsagt. Samtidig, her hjemme, er EØS samarbeidet ikke totalfredet, og dessuten begynner vi å bli gamle, vi som en gang fikk være med å avgjøre Norge sitt forhold til Europa og EU. Det er en del faktorer i spill nå som kan – og kanskje bør - bringe oss nærmere en ny EU debatt.
Sammen med at oljenasjonen Norge nå er helt tvunget til å se seg om etter andre finansieringskilder for staten og velferden, vil vår nasjon sin tilknytning til Europa være en del av det politiske bildet i årene som kommer. Dette er saker som berører fiskerinæringen helt konstitusjonelt. Det vil tvinge frem en debatt om fiskerienes samfunnsansvar og hvordan vi helt grunnleggende skal være skrudd sammen. Hvis vi skal ha mulighet for å påvirke i dette, må næringen selv være avklart i forhold til hvilken samfunnskontrakt fiskeriene skal forvalte og på hvilken måte ressursavkastningen skal realiseres og anvendes, og så må vi være samlet om det. I dette perspektivet har vi ikke bruk for et Fiskarlag som er i strid med seg selv. Dette er ikke tiden for et organisatorisk kaos der Haugianere og hengehoder skal løpe sine egne ærender i hver sin retning. Vi er nødt til å samarbeide. Om det kan skje i Norges Fiskarlag eller på andre måter, det får tiden vise.
‍

AVSLUTNING
Året som har gått har krevd innsats fra de ansatte i Fiskebåt. 2024 startet med en fremlagt kvotemelding, og har blitt avsluttet med klimapartnerskapsavtale, en ganske heseblesende organisasjonssak og med streik i Maskinistforbundet. Og innimellom der er det reguleringer, avgifter, kvoteråd, havvind, grønt skifte, driftsordninger, rammebetingelser og internasjonale forhandlinger. Så må vi også få si at kampanjen «Jenter om bord» er utrolig bra, og et flott initiativ for næringen vår. Igjen må vi takke administrasjonen og de ansatte i Fiskebåt for innsatsen i året som gikk.
‍

Så må jeg på næringens vegne få rette en takk til de som er med å forvalte de norske interessene i de internasjonale fiskeriforhandlingene. De blir forvaltet godt. De fleste har fått med seg at vi har noen utfordringer i samarbeidet med EU. Fiskebåt har tatt initiativ til et møte med næringsaktører i EU for å drøfte felles løsninger på dagens fastlåste situasjon. Det at vi mangler helhetlige avtaler om forvaltningen av de pelagiske bestandene har flere og sammensatte forklaringer. EU har sin del i dem, sammen med alle andre.
‍

Takk til styret for godt samarbeid. Og takk til medlemmer og tillitsvalgte i regionforeningene for konstruktivt og utviklende samarbeid i dette året.
Det er mange tema jeg ikke har løftet frem i årsmøtetalen. Det får vi mulighet til under årsmøtesakene. På årsmøtet vårt i år skal Ministeren vår snakke om Regjeringens fiskeripolitikk. Vi er glade for at hun deltar og er her sammen med oss. Så er Havforskningsinstituttet her for å snakke om bestandssituasjonen i havene, og så har vi det grønne skiftet som tema, og avgiftspolitikken i det. Så skal vi også ha til behandling vår tilknytning til Norges Fiskarlag. Det er tema som handler om dagen i dag, om det som kommer, om variablene, det som flyter og det som står stille. Velkommen til Fiskebåt sitt årsmøte 2025.»