.svg){kind=logo}
- Striden rundt frigjorte tredjelandskvoter baserer seg langt på vei på feil premisser. Kystfiskerne som nå aksjonerer i nordnorske havner seiler på mange måter under falskt flagg, skriver Jan Ivar Maråk, assisterende direktør i Fiskebåt.
Innlegget er tidligere publisert i Fiskeribladet og Kyst og Fjord.
De siste dagene har vi vært vitne til at kystfiskere har blokkert havner i Nord-Norge i protest mot kvoteforliket på Stortinget under behandlingen av kvotemeldingen. Stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes har gjort sitt ytterste for å helle bensin på bålet, og det samme gjør partifellen og lederen av Norges Kystfiskarlag, Tom Vegar Kiil. Trist er det også å se at fremtredende tillitsmenn i Norges Fiskarlag bryter med inngåtte kompromiss om kvotefordelingen.
Hva er det så de protesterer mot? Jo, at det ikke ble en større omfordeling av torsk fra havgående til mindre fartøyer – og formuleringen om at havfiskeflåten skal prioriteres ved fordeling av frigjorte tredjelandskvoter. Strengt tatt burde det være havfiskene som protesterte.
Tabellen nedenfor viser hvordan de enkelte fartøygruppene ville kommet ut fordelingsmessig for nordøstarktisk torsk i 2024 med kvoteforliket, sammenlignet med dagens fordeling. Vi ser her bort fra frigjort tredjelandskvote av torsk.
De store vinnerne
Lukket kyst under 11 meter er de store vinnerne med en 17,3 %-økning i torskekvotene. De får i tillegg en attraktiv strukturordning med på kjøpet. De største taperne er torsketrålerne som får redusert sine torskekvoter med 15,4 %. Rett nok skyldes en del av virkningen gjeninnføringen av trålstigen som næringen støtter, men like fullt blir kvotetapet betydelig. Så sier Stortinget at havfiskeflåten skal kompenseres ved fordeling av frigjort tredjelandskvote. I 2024 ble det frigjort 2.834 tonn torsk, og det sier seg selv at uansett hvordan dette fordeles ville havfiskeflåten kommet dårlig ut om dette ble lagt til grunn i år.
Et brudd
Omfordeling av kvoter er et brudd med tidligere lovnader. I St.meld 21 (2006-2007) om strukturpolitikken for fiskeflåten (Strukturmeldingen) uttalte flertallsregjeringen bestående av AP, SP og SV følgende om viktigheten av stabilitet i kvotefordelingen:
«Regjeringen mener at fortsatt stabilitet omkring disse fordelingsspørsmålene betyr mye for fiskerinæringens videre utvikling. Omfordelinger mellom gruppene vil utelukkende føre til usikkerhet om fremtidig kvotegrunnlag, og dermed manglende sikkerhet for de investeringer som er nødvendige for å skape fremtidens fiskeflåte. Dette gjelder for alle fartøygrupper, fra mindre og mellomstore sjarker, via større kystfartøy og til havfiskeflåten.
En stabil fordeling mellom fartøygruppene er derfor også en grunnleggende forutsetning for at strukturtiltakene i de ulike gruppene skal få den tilsiktede effekt. Strukturering må skje innenfor forutsigbare, langsiktige rammer for kvotefordelingen, og strukturgevinsten må tilfalle fartøyene i den aktuelle gruppen. Bare da vil den enkelte næringsutøver på forsvarlig vis kunne vurdere sine alternative muligheter.»
- Havfiskeflåten bør prioriteres
Når det gjelder fordeling av frigjorte tredjelandskvoter er det ikke vanskelig å argumentere for at havfiskeflåten bør prioriteres. Gjennom opprettelsen av 200 mils økonomiske soner i 1977 ble store havområder som tidligere var åpent hav underlagt nasjonal jurisdiksjon. Den norske havfiskeflåten hadde forut for dette et utstrakt fiske i det som da ble andre lands soner. Spesielt gjaldt dette EU-farvann og farvannene rundt Island, Færøyene og Grønland. Tilsvarende var det mange utenlandske fartøy som tradisjonelt hadde fisket i det som nå ble norsk sone. Den norske strategien var å opprettholde tradisjonelle fiskemuligheter for norske og utenlandske fiskere. På denne bakgrunn gjennomfører Norge hvert år forhandlinger med andre land om forvaltning av fellesbestander og gjensidig bytte av kvoter. Kvotebyttet med andre land er en sentral del av driftsgrunnlaget for havfiskeflåten, og disse fiskemulighetene ble vektlagt når kvotekompromissene i Norges Fiskarlag ble vedtatt.
Forpliktet å tilby EU kvote
Den norsk-russiske fiskerikommisjonen har de siste årene fastsatt tredjelandskvoten av torsk til 14,15% av totalkvoten. Normalt blir 4 prosentpoeng av disse 14,15% avsatt til tredjelands torskefiske i fiskevernsonen rundt Svalbard, og fordeles etter en fast nøkkel mellom EU, UK og Færøyane. Dette er kvoter som blir tildelt på bakgrunn av landenes historiske fiske i fiskevernsonen, og tildeles uten motytelser i form av kvoter.
De resterende 10,15 prosentpoeng av tredjelandsavsetningen av torsk fordeles med 58,17% til Norge og 41,83% til Russland, og brukes i kvotebytteavtalene som Norge og Russland inngår med andre land. Årsaken til at Norge får en større andel av tredjelandskvoten enn Russland skyldes at norske havfiskefartøyer historisk hadde et større fiske i det som gjennom utvidelsen av de økonomiske sonene ble andre lands soner.
Norge er gjennom nedfelte avtaler med EU folkerettslig forpliktet til å tilby EU en fast andel av torskekvoten (4,14%), men EU får kun tilgang til denne kvoten dersom de er i stand til å tilby Norge relevante kvoter i bytte innenfor rammen av de årlige kvoteavtalene. De kvotene Norge bytter til seg fra EU og andre land er kvoter som tradisjonelt har blitt fisket av havfiskeflåten.
Feil premisser
Før 2009 ble hele tredjelandskvoten av torsk benyttet til å opprettholde tradisjonelle fangstrettigheter i andre lands soner. Ingenting ble frigjort. I nyere tid har imidlertid ikke EU vært i stand til å bytte til seg hele torskekvoten de er tilbudt fra Norge, fordi de ikke har hatt reelle kvoter til å "betale" med. De frigjorte kvotene har blitt fordelt på ulike måter i Norge, til tross for at det er havfiskeflåten som har mistet kvoterettigheter. Dette har redusert driftsgrunnlaget til den norske havfiskeflåten etter 2009. Striden rundt frigjorte tredjelandskvoter baserer seg derfor langt på vei på feil premisser, og kystfiskerne som nå aksjonerer i nordnorske havner seiler på mange måter under falskt flagg.
