.svg){kind=logo}
- Kvotemeldingen foreslår en endring i kvotefordelingen. Den flytter kvoter fra fiskere i havfiskeflåten til fiskere i kystflåten fordi regjeringen mener det er «mer rettferdig». Men denne omfordelingen er ikke rettferdig, sa styreleder Christian Halstensen til årsmøtet i Fiskebåt i dag.
I talen stilte Halstensen spørsmål med hva som ligger bak og hvorfor regjeringen mener at en omfordeling av kvotene fra den havgående flåten til den minste kystflåten skal være mer rettferdig.
- Hvem er det som rammes av den «mer rettferdige fordelingen» av kvoter? Vi kan tenke oss at bak rettferdighetsbegrepet som forankrer kvotemeldingens endrede fordeling, så ligger det en forestilling om at noen fiskere har mer bruk for, eller er mer berettiget, eller har et mer identifisert behov for kvoter enn andre fiskere. Ansiktene bak regjeringens omfordeling er 2000 fiskere på trål- og linefartøy som bor langs hele kysten. Hva er det som gjør at det er mer rettferdig at akkurat disse fiskerne skal gi 50 000 av årslønnen sin til noen andre fiskere? Er det størrelsen på båten de arbeider på som avgjør? Er det bostedsadressen? Er det redskapsbruken? Er det hvilke fangstfelt de opererer på? De siste ti-femten årene har fiskeriene i de aller fleste flåtegruppene vært lønnsomme og gitt gode resultat, sa Halstensen til årsmøtet.
Under kan du lese hele talen til styreleder Christian Halstensen.
Styreleder Christian Halstensen sin tale
Fiskebåt sitt årsmøte i Oslo er en av de store og viktige tildragelsene i fiskerialmanakken. Den forsamlingen som rotter seg sammen hvert år på Bristol i februar representerer en massiv del av verdiskapningen og sysselsettingen i fiskeriene og langs kysten. Det som skjer her, er spennende. Det har betydning. Og det er ofte veldig kjekt.
Bakteppet for dette årsmøtet begynner nesten å virke litt oppbrukt, på godt og vondt: vi har nok en gang nye rekorder bak oss i året som har gått, og nok en gang repeterer vi bekymringene: torskekvoten går fortsatt ned, rammebetingelser er i flyt, Fiskarlaget er fremdeles en polsk riksdag, Sildelaget og Sjømat Norge ror som vanlig for livet i en ring av krangel og stevningstrusler, kyststatene krangler fortsatt om bestandsfordelingene, verden blir varmere og havet blir mindre. Det kan nesten se ut som at vi er standhaftig uten evne til å kave oss ut av prosesser og problem. Det får være en trøst at stabil uforutsigbarhet er en slags stabilitet det også.
Meningsfloraen i fiskeriene er nesten grenseløs. Det menes sterkt og uavlatelig om gudhjelpemeg alt. Det åpenbare er alle meningene om hvordan båtene skal se ut. Det klassiske er jo at de er for store, og av stål, men de kan også være for små, for høye eller for brede. Det menes mye om redskapene, om trål, om snurrevad, garn og line, at det ene er verre eller bedre enn det andre, det menes om hvem som skal få fiske i fjorden og hvem som skal holde seg utenfor, det menes og synses om gjelden vår, at den er for stor, eller for liten. I det ene øyeblikket så er det galt at vi tjener penger, i det neste er det galt at vi har mye gjeld. Det menes om kvoter og fordeling, om landsdeler, om nord og sør og øst og vest, om når det bør fiskes og om hvem som skal få lov, og om hvor mye og av hva, og det menes fryktelig mye om hvor vi selger denne fisken, til hvem, av hvem, til hvilken pris, og hvem som i tilfelle skal få vite noe om det. Vi kan også mene noe selv, om hva vi mener om all denne meningen. Meningsstøyen forteller oss noe om at vi som næring spiller en rolle i samfunnet. Hvordan denne næringen ser ut, og resultatene av den, har betydning for landet vårt. Jeg har i dette oppspillet til Årsmøtet to små hjertesukk: for det første er det lett å tenke, av og til, at denne næringen hadde hatt godt av å få lov til å være litt mer det – en næring. Dypest sett så handler dette om at fiskeren skal få utøve yrket sitt, få bruke kunnskapen og kompetansen sin, på en slik måte at det er mulig å leve av det og trives. Det er ikke et angrep på samfunnet å fiske med store båter ute på havet. Det gir tvert imot de som kan det mye mening, et livsgrunnlag og livskvalitet. Vi kan peke på all verdens ringvirkninger, samfunnskontrakter, sysselsettingsansvar, «lys i husan», legitimitet, distriktsbygging osv, osv. Jeg har lyst til å løfte frem den som faktisk ofte forsvinner i meningsjungelen: FISKEREN. Fiskeren har ikke verdi kun gjennom det han eller hun skaper av ringvirkninger og kjedereaksjoner. Fiskeren har faktisk egenverdi. Den kunsten vi utfører på fiskefeltene hver eneste dag, hele året, representerer en vanvittig verdiskapning I SEG SELV, helt alene.
Det andre hjertesukket er en forsiktig henstilling til oss selv i næringen. En ting er at det menes mye om fiskeflåten, stor og liten, rundt oss, i media, presse, politiske parti, storting og regjering, i forskning, smier og riksrevisjoner. Det som har demret for meg i min foreløpig korte og gripende karriere i organisasjonslivet, det er at en del av oss fiskere burde bli flinkere til å mene litt mindre om hverandre.
Fiskeflåten i Norge er skoleeksempelet på en næring som balanserer lønnsomhet og samfunnsansvar. Samtidig som fiskeflåten har lønnsevne, fornyings- og innovasjonskraft, så er sysselsettingen langt høyere enn det som er bedriftsøkonomisk optimalt. Vi er geografisk spredt, lite konsentrert på eiersiden og variert i fartøyutformingene, redskapsbruk og operasjonsområde. Fiskeriene forvalter en samfunnskontrakt på en måte som vi alle kan være stolt av. Det er et stort og uforklarlig misforhold mellom denne suksesshistorien og de antipatiene som vi kan ane i deler av fiskeripolitikken og pressen, rettet mot deler av næringen, og – dessverre - som vi også kan finne spor av oss fiskere imellom. I denne flotte næringen, som går så godt for alle aktører, og som samtidig responderer så riktig på det samfunnet etterspør av oss, så skal det egentlig ikke være jordsmonn for den uviljen som fiskeren, og kanskje spesielt havfiskeren, må tåle, både fra merkelige tenketanker og politikere, og – kanskje mest skuffende - fra andre fiskere.
Det var hjertesukkene sånn litt innledningsvis.
Både i hvitfisksektoren og i det pelagiske fiskeriet har 2023 blitt et nytt år med rekordhøye fangstverdier. Det er imidlertid grunn til å legge til: det er helt naturlig at det stiger. Alt annet gjør det: lønnskostnader, inflasjon og renter. Det er egentlig ganske normalt at den totale førstehåndsverdien stiger fra et år til det neste, i et normalt og lite sjokkartet bestandsbilde. Men vi kan glede oss, bevares, likevel.
I hvitfisksektoren har flåten merket bestandsnedgangen på torsk. Fangstratene er annerledes nå, fisketakten lavere og mer volatil. Kvoteutnyttelsen var imidlertid totalt sett god, omsetningen var god, og rekefisket hadde mer tyngde i 2023 enn på lenge. På bruttosiden var 2023 et svært godt år i hvitfisk.
I de pelagiske fiskeriene har bestandsbildet vært preget av svingningene i tobis og øyepål, og usikkerheten knyttet til bestandsutviklingen på NVG. Samtidig så opplever vi nesten et kolmule-eventyr, der bestanden har hatt en fantastisk utvikling og gitt rom for økte uttak. På makrellen bidro sonefleksibilitet til et noe mer effektivt fiskeri og antageligvis en økt kvoteverdi. Totalt sett ble 2023 et godt år også i pelagisk sektor.
Fjorårsanalysen forklarer de gode bruttofangsttallene med et gunstig prisnivå i førstehåndsomsetningen. Antageligvis kan vi ikke se bort fra at like mye som godt fiskeri, kvotebilde og god innsats, handler rekordnivåene i 2023 mye om en rekordsvak krone.
Hvis vi ser på linjene litt lenger ned i regnskapene, finner vi at resultatene ikke er like sterke som bruttofangsten skulle tilsi. Høy inflasjon – kanskje også valutadrevet, høy oljepris, økte avgifter og en endret rentebane har løftet innsatsfaktorer som havfiskeflåten er spesielt følsom mot. Selv om bunnlinjene har preg av kostnadsveksten, kan vi forsøke å glede oss over at bankene og Bunker Oil tjener penger. Og så er det jo slik at når salgslagene år etter år henter frem marsipanblokkene med gratulasjoner og masse nuller på, så gir det et hint om at det antageligvis går sånn noenlunde. Og, ikke minst: Høg bruttofangst gir gode årslotter for fiskeren. DET er alltid kult.
Den internasjonale bestandsforvaltningen mangler forpliktende og ansvarlige avtaler på nesten alle viktige pelagiske fiskeslag. NVG, makrell og kolmule er alle bestander som beskattes høyere enn anbefalingene fra ICES, fordi kyststatene ikke klarer å bli enige om fordelingen. I nordområdene har Norge valgt å fortsette fiskerisamarbeidet med et aggressivt Russland. Det er antageligvis riktig. I de øvrige internasjonale kyststatsforhandlingene er det kanskje presist å si at man skynder seg sakte. Vi er nødt til å holde fast i ambisjonen om å bringe beskatningen av så viktige ressurser inn i forsvarlige og bærekraftige rammer. Jeg har lyst til å gi ros til representantene fra departement og direktorat. De leder de norske delegasjonene godt. De er kunnskapsrike og har solid oversikt og kontroll. I de samme forhandlingene er også HI med, og jeg har lyst til å gi ros til de norske forskerne for måten de bidrar på både internasjonalt og nasjonalt for å sikre en forsvarlig forvaltning av bestandene.
Kvotemeldingen/ressursfordelingen
I det nevnte bakteppet for årsmøtet i år, er det en stor endring i forhold til for ett år siden: kvotemeldingen er her: katten er ute av sekken. Den 12 januar i år ble kvotemeldingen lagt frem. Den forrige kvotemeldingen sine tre buzz-ord «Effektivitet, legitimitet og fleksibilitet» er nå skiftet ut med «Folk, Fisk og Fellesskap». På noen punkt gir den grunn til å håpe på avklaringer. Og så er noen punkt høyst problematiske.
Hvis vi begynner med det positive, så gir kvotemeldingen noen viktige avklaringer som knytter seg til strukturordningene. Den foreslår for det første at effekten av struktureringen i en reguleringsgruppe skal gi uttelling i den aktuelle gruppen. Deretter sier kvotemeldingen noe om på hvilken måte denne effekten skal fordele seg internt på fartøyene i gruppen.
Det er bra at kvotemeldingen som nå ligger i bordet et stykke på vei konkluderer strukturpremissene i tråd med næringen sine forventninger.
Så til det som er problematisk. Kvotemeldingen foreslår en endring i kvotefordelingen. Den flytter kvoter fra fiskere i havfiskeflåten til fiskere i kystflåten fordi Regjeringen mener det er «mer rettferdig». Omfordeling av kvoteandeler har kontaktflater mot grunnleggende premisser i dannelsen av fiskeripolitikken, og prinsippene for strukturlovgivningen.
Når strukturordningene ble innført som det dominerende verktøyet for å løfte fiskeriene ut av subsidiemyren, så var dette også et regimevalg. Det gir noen følger. Det åpenbare og selvsagte vilkåret for et slikt regime er en lukket allmenning. Det er grunnleggende forskjeller på det å utøve en allmenningsrett og det å utøve en begrenset rett. For en del av dem som synser om næringen vår – det er mange av dem – har det vært vanskelig å begripe akkurat den nyansen. Deretter har et slikt regimevalg tre helt grunnleggende element: 1. At systemet ikke bare tillater, men direkte insiterer til, at driftsgrunnlagene – kvotene – blir omsatt. 2. At tilpasningen som en reguleringsgruppe oppnår gjennom strukturering gir effekt for aktørene i gruppen. 3. At ressursfordelingen mellom gruppene ikke endres. Punkt nr 2 og 3 her, handler egentlig om akkurat det samme. Et regimevalg som baserer seg på at næringen selv konsoliderer kvotegrunnlaget i flåten er nødt til å ha betydning for det politiske handlingsrommet. Forankringen for ressursforskyvninger som et politisk virkemiddel er grunnleggende endret. Omfordeling av kvoter er ikke lenger bare et fordelingsspørsmål. Det er også et spørsmål om hvorvidt kapitalinnsatsen som struktureringen krever skal gi uttelling for de som har investert. Kvotemeldingen gjeninnfører kvotefordeling som en politisk valuta, og planter forventninger om gevinst inn i et regime som berammer handlingsrommet på en annen måte enn før. Det destabiliserer næringen, og utfordrer fellesskapet vårt.
Det var det prinsipielle og systemiske ved fordelingsspørsmålet. Så er det ansiktene bak. Det ligger i fordelingens natur at når noen får, så skal noen gi. Hvem er det som rammes av den «mer rettferdige fordelingen» av kvoter? Vi kan tenke oss at bak rettferdighetsbegrepet som forankrer kvotemeldingens endrede fordeling, så ligger det en forestilling om at noen fiskere har mer bruk for, eller er mer berettiget, eller har et mer identifisert behov for kvoter enn andre fiskere. Ansiktene bak regjeringens omfordeling er 2000 fiskere på trål- og linefartøy som bor langs hele kysten. Hva er det som gjør at det er mer rettferdig at akkurat disse fiskerne skal gi 50 000 av årslønnen sin til noen andre fiskere? Er det størrelsen på båten de arbeider på som avgjør? Er det bostedsadressen? Er det redskapsbruken? Er det hvilke fangstfelt de opererer på? De siste ti-femten årene har fiskeriene i de aller fleste flåtegruppene vært lønnsomme og gitt gode resultat. Det har vært noen unntak, og den overveiende mest anvendte tilnærmingen til det har vært at i de flåtegruppene hvor lønnsomheten har vært utfordret, så har næringen sammen med myndighetene sett på justeringer i tilpasnings- og strukturreglene som kan gi gruppen en sammensetning og kapasitet som er mer tilpasset kvotegrunnlaget – gruppens ressursandel. En tilpasser altså flåtegruppen til kvotegrunnlaget, og ikke omvendt. Dette er den foretrukne modellen for å justere lønnsomhet og lønnsevne i fiskeflåten i vår tid, ikke å drive å flytte kvoteandeler til den som klager høyest. Lineflåten har strukturert mye de siste årene, og kapitalinnsatsen har vært betydelig. Likevel har lønnsomheten og lønnsevnen i perioder vært noe lavere i denne flåtegruppen enn i en del andre, og høyere kvotetak har vært etterspurt for å gi bedre vilkår. Det har de ikke fått. Tvert imot er det denne flåtegruppen som nå må avgi mest kvote i regjeringens omfordeling. Dette er ikke «mer rettferdig», det er «U»-rettferdig.
Kvotemeldingen var et prosessarbeid som startet ut av et behov for å forenkle et litt komplisert kvotesystem. På et tidspunkt så sluttet kvotemeldingsarbeidet helt å sysle med forenkling, effektivisering, transparens og legitimitet. Det handlet kun til slutt om en krangel om premissene for strukturering og om ressurskamp. I vår næring må fiskerilovgivningen arbeide med lange horisonter. I en næring som er kapitalintensiv, der bunnlinjepotensialet er regulert, og der deltakerloven innebærer at finansiering skjer i bank og ikke på børs, så er langsiktig stabilitet nøkkelen. Det vi har sett i prosessen rundt kvotemeldingen, er at det er svært vanskelig å ha fornuftige prosesser i fiskeriene uten at viktige prinsipper for næringslovgivningen kommer i spill. Det kan vi takke både historieløse politikere for, og faktisk litt oss selv. Det er nok av fiskere som har vanskelig for å se verdien av langsiktig stabilitet i rammevilkår. Jeg slutter aldri å bli overrasket over det. Å endre ressursfordelingen er å gyve løs på en av bæreveggene i fiskeri- og strukturpolitikken. Hvis fiskeripolitikken skal gjenvinne tillitt, så må kvotemeldingens omfordeling reverseres.
Fiskebåt sitt håp er at kvotemeldingsarbeidet nå får en konklusjon, i et bredt forankret Storting, som kan gi nødvendig ro og avklaring rundt rammebetingelsene, og som kan stå seg over tid.
Organisasjonssaken
På dette årsmøtet skal vi ha til behandling vår organisasjonstilknytning. Fiskebåt sitt organisasjonsutvalg la før forrige årsmøte frem sin rapport, med en klar anbefaling om at Fiskebåt ikke bør videreføre sitt medlemskap i Norges Fiskarlag uten at Fiskebåt får lik representasjon som de andre medlemslagene, samt at stabiliteten i ressursfordelingen sikres ved at endringer krever kvalifisert flertall i Landsstyret og i Landsmøtet. Begge spørsmål ble behandlet på Landsmøtet i Norges Fiskarlag i høst. Landsmøtet avslo Fiskebåt sin anmodning om likestilling, og Norges Fiskarlag ønsker heller ikke at fordelingsstabiliteten sikres i vedtektene.
Det Fiskebåt etterspør i Norges Fiskarlag er på ingen måte kontroversielt. I et tredelt Fiskarlag, er en likestilling av medlemslagene en del av konseptet. Det vil gi alle parter i organisasjonen den samme muligheten til å påvirke og til å avverge. Det er en organisatorisk rigg som har blitt pekt på i flere år, i ulike utvalg og rapporter, og til syvende og sist et flertall i Landsmøtet. Et mindretall i Landsmøtet valgte imidlertid å blokkere vedtekts justeringene med sitt negative flertall, og forhindret en lenge etterspurt og langvarig saklig begrunnet endring i organisasjonen. Fiskebåt har bedt om en høyere representasjon i Norges Fiskarlag siden 1999. Mindretallet sin blokkering av landsmøteflertallet er begrunnet med at dette kommer brått på, og at det trenger tid til å modnes.
Jeg synes at organisasjonssaken i Fiskebåt til nå har vært ryddig. Vi har hatt et grundig forarbeid og analyse av organisasjonstilknytningen vår. Vi har fått klare råd om hva som må endres. Vi har bedt om en respons fra Norges Fiskarlag, og vi har fått det. Nå skal vi behandle dette videre. Alle regionlagene har bedt om fremdrift i dette, og Årsmøtet her skal følge det opp. Det som er det viktige i denne saken, er at vi har en prosess og en behandling og utredning som gir grunnlaget for en forankret konklusjon. Prosessen må lede frem til en beslutning som vi alle er sammen om, og som innebærer at Fiskebåt er akkurat like samlet etter denne prosessen som før vi gikk inn i den. Om vi er en del av Norges Fiskarlag eller ikke, er for så vidt et stort og viktig spørsmål. Men det betyr lite hvis ikke Fiskebåt er samlet. Et samlet Fiskebåt vil alltid spille en rolle, alltid være relevant, alltid være i stand til å tilpasse seg tiden og samfunnet, alltid bidra til næringens utvikling og vekst, alltid være en premissleverandør, alltid ivareta næringen og medlemmene sine interesser på en god måte. Med den oppslutningen og representasjonen Fiskebåt har, med den kompetansen som er her, både i administrasjonen og i medlemsmassen, med den tyngden organisasjonen bærer med seg i næringen og i samfunnet, så vil et samlet Fiskebåt alltid være viktig, faktisk uavhengig av hvordan vi er tilknyttet.
Det grønne skiftet. Avgiftspolitikken
Det er helt umulig i inngangen til et årsmøte i 2024, å ikke snakke om bærekraft og klimautfordringene. La det være sagt med en gang: Fiskeflåten er klimavennlig. Det vises stolper opp og stolper ned om hvor godt vi kommer ut sammenlignet med rødt kjøtt, landbruk og annen verdiskapning. Samtidig må selvsagt også vi bidra til å nå klimamålene. Næringsinngrep og klimapolitiske insentiv må ha jording i den virkeligheten som verdiskapningen skjer i. Fiskeflåten sitt problem er at det per i dag ikke eksisterer alternative drivstoff til gass og olje. Og det er her virkelighetsorienteringen kommer inn. Innfasingen av CO2 avgiften, slik den er vedtatt, vil gi en avgift på over 7 kroner pr liter drivstoff i 2030. Uten energialternativer, er denne avgiften i realiteten en ren fiskal avgift, uten formålsforankring, uten mening som miljøpolitisk virkemiddel og uten mulighet til å påvirke adferd og valg på annen måte enn å tvinge flåten utenlands, til å fiske mindre og til å avvikle marginalfiskeri. Det er ingen underdrivelse å kalle dette både skadelig og ganske meningsløst. Dette vil ramme den mest klimavennlige verdiskapningen som finnes så hardt at en del fiskeri vil falle helt bort. Og det vil ramme lønnsomheten i flåten på en sånn måte at det vil vanskeliggjøre den fornyingen og innovasjonen som kreves for å bli enda mer klimavennlig enn vi er i dag. Og det vil i sin ytterste konsekvens utfordre samfunnskontrakten. Et strengt og formålsløst avgiftsregime vil til slutt helt uunngåelig tvinge fiskeflåten inn i andre strukturer.
Vi kan alltid velge å fokusere monomant på problemene. På bestandsnedgang, på kvotemeldinger, på fiskarlaget, på kvotekrangel, på avgiftsnivået, på grunnrentespøkelset, på endeløse rettssaker i salgslagene. Vi må ikke glemme at mens mye rundt oss er konfliktfylt og uklart, så får vi drive med det vi er så glad i: vi får fiske og drive båter og vi gjør det godt. Det er mange som ønsker å holde oss fast i en elendighetsbeskrivelse av næringen vår. At alt har gått galt og at alt er feil. At det nesten ikke er fiskere igjen i landet og at de få som er tilbake kun lever av å selge kvoter og fellesskapet sitt arvesølv i nattens mulm og mørke. Det kan ofte være vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsene når tankesmier og riksrevisjoner tar løs. I denne salen her så er det ingen kvotebaroner eller grådige kapitalister. På Fiskebåt sitt årsmøte møter du fiskere. Det å hente kolmule fra 500 meters dyp i Atlanterhavet i februar er ikke for lekfolk. Baroner holder ikke på med sånt. Heller ikke linefiske og reketråling i isen på Grønland, trålfiske på Thor Iversen eller ved Bjørnøya, sildefiske rundt Sørøya i november og i januar eller jagingen etter makrell i hele Nordsjøbassenget. Fiskebåt representerer en utrolig spisset kompetanse. Det er denne kompetansen som gir ressursene i havet verdi. Vi får lov til å ha vårt virke i en fantastisk næring, som høster ansvarlig og bærekraftig, som skaper verdier, sysselsetting og ringvirkninger. Vi skal først og fremst glede oss over det.
Jeg vil få lov til å takke Fiskebåt sin administrasjon for den jobben de gjør. Arbeidet i organisasjonen er preget av kunnskap, dedikasjon og kapasitet. Fiskebåt har lenge vært, og er, en svært viktig premissleverandør i utviklingen av fiskeriene sine rammevilkår, og ivaretar medlemmene på en utrolig god måte. Jeg vil også takke tillitsvalgte i styrene, både i regionlagene, hovedstyret og i Landsstyret i Norges Fiskarlag. Spesielt vil jeg takke Jan Roger Lerbukt og Fiskebåt sine landsstyrerepresentanter for klok og viktig innsats i et krevende styrearbeid. Og så vil jeg til slutt takke Sjømannsforbundet og Biomarint Forum for godt samarbeid.
Det er utrolig kjekt å få lov til å ønske alle velkommen. Summen av fiskerikompetansen som er trykt sammen på Hotell Bristol disse dagene er ganske imponerende. Til alle sammen: delta, bidra, lytt og lær. Velkommen til årsmøte 2024.
