Over grensen

- Den som har mye, skal få mer, og i flere tilfeller tiltar Norge seg myndighet og utfordrer de internasjonale traktatene. Det kan være korttenkt. Norge er tjent med at de internasjonale avtalene respekteres. Det skriver advokat Bettina Banoun og ass.dir. i Fiskebåt, Jan Ivar Maråk i denne kronikken.

Bettina Banoun, advokat (H), dr.juris, partner i Wiersholm og advokat for flere europeiske fiskeriselskaper
Jan Ivar Maråk, assisterende direktør i Fiskebåt
‍

Norge har i lang tid levd godt på olje, gass, shipping og fiske. Med vår langstrakte kyst har vi kommet særdeles godt ut av det med internasjonale avtaler som Havrettstraktaten, Svalbardtraktaten og Delelinjeavtalen.

Den som har mye, skal få mer, og i flere tilfeller tiltar Norge seg myndighet og utfordrer de internasjonale traktatene. Det kan være korttenkt. Norge er tjent med at de internasjonale avtalene respekteres.

I dag er det en rekke pågående saker hvor skatteetaten har lagt til grunn at fiske på det åpne hav og i andre lands økonomiske soner kan utløse avgift i Norge. Dette er oppsiktsvekkende da havområdene utenfor norsk territorialgrense regnes som internasjonalt havområde, og faller i utgangspunktet utenfor det geografiske virkeområdet for særavgiftsregelverket.

Etter Havrettskonvensjonen artikkel 57 har kyststaten rett til å utforske naturressursene i den økonomiske sonen på 200 nautiske mil (nm) fra grunnlinjen. Utenfor den økonomiske sone, skal havet være fritt, jf. Havrettskonvensjonen artikkel 87. Dette innebærer i utgangspunktet frihet til skipsfart og frihet til fiske. Ingen stater kan gjøre sin lovgivning gjeldende for andre staters skip på det åpne hav, og ingen behøver å finne seg i innskrenkninger som gjøres gjeldende av en annen stat.

Havrettskonvensjonen er en internasjonal traktat som Norge er bundet av. Norge er forpliktet til å avstå fra både direkte og indirekte traktatbrudd. Et indirekte traktatbrudd kan for eksempel være når en stat foretar en handling som undergraver formålet med traktaten.

Ved Stortingsvedtak er det hjemlet CO2-avgift på mineralolje som bunkres i Norge. Samtidig fremgår det av Stortingsvedtak at det gis unntak fra CO2-avgift på mineralolje for fiske i "fjerne farvann", samt for mineralolje for "skip i utenriksfart".

Det er sentralt å fremheve at det ikke er Stortinget som har vedtatt at det skal ilegges avgift dersom det fiskes på det åpne hav eller i fremmede staters eksklusive økonomiske soner.

Det spesielle for fiskeflåten er at departementet har definert "fjerne farvann" til områder som er lenger enn 250 nm fra grunnlinjen. Kravet er at hele fangstturen foregår i såkalte fjerne farvann. Grensen på 250 nm ble i sin tid etablert for å kompensere for særavgifter og mva for proviant forbrukt på fjerne farvann. Definisjonen følger med andre ord ikke grensene for de økonomiske sonene, som er 200 nm fra grunnlinjene. Definisjonen for fjerne farvann skriver seg fra tiden før de økonomiske sonene ble etablert i 1977. Det avgiftsområdet som beskrives i særavgiftsforskriften samsvarer ikke med de folkerettslige grensene for Norges ulike soner.

Flere fiskebåter opplever nå at de blir etterlignet for CO2-avgift i tilfeller hvor de har fisket i andre lands økonomiske sone, i Fiskevernsonen ved Svalbard og ved Jan Mayen, eller på det åpne hav som i Smutthullet og Smutthavet. Skatteetaten har samtidig lagt til grunn at dersom et fiskefartøy foretar et hal (en fangst) innenfor 250 nm, utløser det avgiftsplikt på hele turen selv om det meste av fisket har foregått i fjerne farvann.

I medhold av Havrettstraktaten artikkel 33 har Norge også vedtatt en tilstøtende sone på 24 nautiske mil fra grunnlinjen, hvor Norge kan føre kontroll bla. med skatt. I de pågående sakene har fiske langt utenfor den tilstøtende sonen blitt kontrollert. Skattekontoret har erkjent at det er foretatt kontroll av faktisk seilingsrute for å kartlegge om det er fisket innenfor og utenfor 250 nm. Staten ved skatteetaten har i den forbindelse brukt kart som Staten, ved Kystverket, har produsert. Staten har benyttet Automatic Identification System (AIS-data) som kartlegger skipenes seiling langt ut over tilstøtende sone, ut over økonomisk sone, inn i andre lands økonomiske soner og på det åpne hav.

At Norge beveger seg i farlig farvann, fremgår også av Kartverkets egne produktspesifikasjoner for Norges maritime kart. Det poengteres der at en 250 nm-grense "ikke skal inngå i noe kart nettopp fordi en slik linje vil strekke seg inn over andre staters maritime soner". Likevel produserer staten kart med denne grensen, og staten loggfører fiske som foretas der. Denne loggføringen og kartene danner grunnlag for etterligningssakene.

Slik reglene praktiseres i dag, vil også miljøet bli skadelidende. Fiskebåter som skal fiske nær Norges økonomiske sone, vil ha incentiv til å reise til utenlandsk havn for å bunkre. En fiskebåt som bunkrer i Tromsø, vil ha insentiv til først å seile direkte til utenlandsk havn eller til Svalbard (som er likestilt med utenlandsk havn) for å unngå avgift, før den deretter kan reise tilbake mot fastlandet og fiske.

Dersom man går igjennom de relevante rettskilder, så ser man at drøftelsene av hensynet til havrettstraktaten er totalt fraværende. Avgiftsområdet samsvarer ikke med de folkerettslignende grensene for Norges ulike soner. Norsk internrett må tolkes i lys av folkerettslige forpliktelser for å unngå motstrid, slik at det ikke ilegges avgift for fiske ut over den økonomiske sonen. Grensen på 250 nautiske mil fremstår som en anakronisme som ikke har livets rett.