- Fiskeflåten er avgjørende for å sikre norske rettigheter

Her er vedtaket fra årsmøtet i Fiskebåt Nord om nordområde-politikken

«Årsmøtet i Fiskebåt Nord tar innledningene fra advokat Liv Monica Stubholt og representant for Kystvakten til orientering. 

Fiskebåt Nord viser til at Norge har suverene rettigheter over store havområder utenfor 12 nautiske mil. I disse områdene finnes det store naturressurser, herunder olje-og gass, mineraler, fisk etc. Norsk suverenitet kan i stor grad tilskrives historisk bruk av havområdene, og da særlig gjennom norske fiskeres utøvelse av fiskeriaktivitet. Denne aktiviteten er en sterkt medvirkende årsak til at Norge med grunnlag i havretten, innførte den økonomiske sonen på 200 nautiske mil fra norske grunnlinjer, innføring av Fiskerisonen utenfor Jan Mayen og Fiskevernsonen utenfor Svalbard. 

Fiskebåt Nord viser til at det er et økende påtrykk fra andre nasjoner for å utnytte fiskeriressursene i våre havområder. Det er derfor viktig at norske myndigheter håndhever norskesuverene rettigheter i områdene gjennom tilstedeværelse av norsk kystvakt. 

Fiskeriressursene i våre havområder beveger seg mellom ulike nasjoners havområder. Norge og disse nasjonene søker i felleskap å oppnå vedvarende utbytter fra bestandene gjennom felles forskning og kvotefastsettelser/avtaler. Fiskebåt Nord vil særlig fremheve Norges samarbeid med Russland når det gjelder bestandene av torsk, hyse og sei. Avtalene forplikter, og det er derfor avgjørende at Norge utøver ressurskontroll, samt håndhever og sanksjonerer overtredelser av fiskeriregelverket. 

Fiskebåt Nord vil understreke viktigheten av at norske myndigheter også i fremtiden legger til rette for at den norske havgående fiskeflåten kan utøve et forsvarlig, effektivt og lønnsomt fiske i våre nordlige havområder. Etter Fiskebåt Nord sitt syn vil den norske fiskeriaktiviteten i nord være avgjørende for at Norges posisjon og ivaretakelse av norske suverene rettigheter bevares også i fremtiden. Fiskebåt Nord viser til at den havgående fiskeflåten, i tillegg til de mest lønnsomme fiskeriene, også fisker på mindre lønnsomme og marginale bestander. For at flåten også i fremtiden kan høste på disse bestandene, er det avgjørende at norske myndigheter ikke svekker flåtens totale lønnsomhet ved å endre kvotefordelingen. Det vil derfor også i et nasjonalt perspektiv som vedrører å ivareta suverene rettigheter, være viktig at den fremforhandlede norske ressursfordelingen mellom ulike reguleringsgrupper ligger fast.

I en geopolitisk sammenheng er det viktig at norske myndigheter sørger for sikkerheten til fartøy og personell som ferdes i våre havområder, i tillegg til beredskap mot forurensing. Fiskebåt Nord vil derfor anmode norske myndigheter om fortsatt å ha et høyt fokus på søk og redning, ivaretakelse av miljø, ved å ha tilstrekkelig med ressurser for å ivareta ulykker, havari og forurensning i områdene.»

Under finner du en bakgrunnsartikkel om forholdene som gjelder på Svalbard.

Bakgrunnsartikkel

Svalbardsonen og norsk suverenitet utfordres

I århundrer var rådende havrett basert på at havet var så grenseløst at det ikke kunne tilhøre noen og at kyststaten kun hadde suverenitet over et smalt belte tre til seks nautiske mil fra land. Etter andre verdenskrig begynte flere land å hevde suverenitet over kontinentalsokkelen og havområdet utenfor egen kyst. På 50-tallet hadde 30 land krevd utvidede rettigheter utenfor egen kyst. Kyststatene hadde ulike tilnærminger til graden av suverenitet og til hvor langt ut suvereniteten skulle gå. Det var derfor et stort behov for et internasjonalt regelverk og fra i 1958 startet FN havrettskonferanser. 

Det tok lang tid å få på plass et internasjonalt regelverk og ikke før den tredje havrettskonferansen fra 1973 til 1982 klarte en å løse problemene. Store nasjoner med en betydelig fjernfiskeflåte gikk imot nasjonal suverenitet. Norske interesser omfattet både et viktig kystfiske, men Norge hadde også en stor handelsflåte som ønsket mest mulig fri ferdsel på verdenshavene. En økonomisk sone som ikke begrenset skipsfarten, var derfor det ideelle for Norge. Allerede i 1974 valgte stormaktene å godta 200-mils økonomiske soner og Norge vedtok dette gjeldende fra 1. januar 1977. Havområdene tillagt Norge er fire ganger større enn Fastlands-Norge og havretten kan derfor sies å ha hatt en enorm betydning for både fiskerinæringen og for petroleumsnæringen i Norge.  

FN`s havrettskonvensjon ble ikke vedtatt før i 1982, men da hadde allerede en rekke land innført økonomiske soner. Havrettstraktaten befestet og trygget de økonomiske sonene og kontinentalsokkelen rettslig, da over 160 deltok på konferansen. Den 14. november 1994 trådte konvensjonen formelt i kraft da tilstrekkelig mange nasjoner hadde ratifisert avtalen. Hele havrettstraktaten finnes her: https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1982-12-10-1

Norsk tilnærming til havretten

I 1977 fikk Norge råderett over havområdene fra grunnlinjen og ut til 200 nautiske mil ut fra «fastlandsnorge». Det var imidlertid fortsatt et betydelig område i grensen mot Russland/Sovjet som ikke var avklart. Gråsoneavtalen kom på plass i 2010 etter utallige runder med forhandlinger mellom Norge og Russland. 

I Norges økonomiske sone er det forbudt å drive fiske eller fangst eller annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser. Unntak er norske fiskere som i henhold til norsk regelverk har tillatelse til å fiske, eller utlendinger der det er inngått avtaler mellom norske myndigheter og andre lands myndigheter.

Det er fortsatt et uavklart område i Barentshavet, Smutthullet, og i Norskehavet, Smutthavet. Norsk-russisk tilnærming i Smutthullet har vært å knytte utfordrere som Island og Grønland til avtaler, der landene i bytte mot torsk som kan fiskes i norsk og russisk sone, frasier seg retten til å fiske i Smutthullet utover avsatt kvote. 

I Smutthavet er det fisket etter nvg-sild og makrell som er viktigst og her er det avtaler knyttet til kyststatsfordeling som er viktig. De siste årene har det ikke vært mulig å få til avtaler som sikrer Fiskerisonen ved Jan Mayen. I denne forskriften som er hjemlet i lov om Norges økonomisk soner, opprettes det en fiskerisone ved Jan Mayen med virkning fra 29. mai 1980.  

Fiskeridepartementet gis fullmakt til, under hensyntagen til avtaler som måtte være sluttet med fremmed stat, å gi bestemmelser vedrørende forvaltningen av fiskerisonen med sikte på vern om fiskebestandene, begrensning av utenlandsk fiske og sikring av en rasjonell og forsvarlig utøvelse av fisket.

Fiskevernsonen ved Svalbard

I forskrift om fiskevernsonen ved Svalbard opprettet Norge en 200 nautiske mils sone utenfor Svalbards grunnlinje fra 15. juni 1977. Der heter det at bestemmelsene i lov om Norges økonomiske sone foreløpig ikke kommer til anvendelse. Fiskeridepartementet gis i forskriften fullmakt til å fastsette reguleringer for å beskytte småfisk, fastsettelse av kvoter, håndhevelse av regler m.m.  

Legitimiteten til fiskevernsonen er flere ganger satt på prøve. Russiske fiskefartøy følger konsekvent ikke norske regler ved å melde inn og ut av sonen, men behandler sonen som internasjonalt farvann. EU-land og andre land som har drevet torskefiske ved øygruppen får tilgang på torskekvoter gjennom såkalte tredjelandskvoter. Norge krever gjenytelse for disse kvotene.

Territorialfarvann

Territorialfarvannet består av havområdet fra grunnlinjen og ut til 12 nautiske mil og indre farvann. Her har landene langt sterkere kontroll. I territorialfarvannsloven gjelder følgende:

Fremmede fartøyer har rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet og til stans eller ankring i sjøterritoriet når dette er nødvendig på grunn av force majeure eller havsnød, eller for å yte assistanse til personer, skip eller luftfartøyer som er i fare eller nød. Med uskyldig gjennomfart forstås navigasjon over sjøterritoriet, enten i transitt eller på vei til eller fra norsk indre farvann.

Loven gjelder også Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter I`s øy og Dronning Maud Land. I Antarktis er norsk suverenitet utfordret, og en har derfor utsatt ikrafttredelse av loven for disse områdene.

Kontinentalsokkelen

En kyststat har også en kontinentalsokkel som omfatter havbunnen som kan strekke seg utover 200 nautiske mil, men ikke utover 350 nautiske mil. Det er også lagt inn begrensninger i havdyp som avgrenser kontinentalsokkelen.

Kyststaten har suverene rettigheter når det gjelder å utnytte naturressurser på havbunnen. Dette gjelder både mineralske og andre ikke-levende ressurser, samt sedentære arter. Sedentære arter er definert som:

«organismer som på det stadium da de kan utnyttes, enten er ubevegelige på eller under havbunnen eller ute av stand til å bevege seg uten å være i konstant fysisk kontakt med havbunnen eller undergrunnen.»

Sitat siste del av 4. punkt i artikkel 77 i havrettskonvensjonen. Snøkrabben er en sedentær art og dette er bakgrunnen for at Norge hevder suverene rettigheter i fiske etter arten på sokkelen i Smutthullet og i Svalbardsonen.

Svalbardtraktaten

Denne ble inngått 9. februar 1920 i Paris, opprinnelig mellom Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og UK. Traktaten trådte i kraft 14. august 1925 og er nå tiltrådt av 44 selvstendige nasjoner.

Alle traktatparter har lik rett til jakt og fiske på Svalbardøyene og i territorialfarvannet. Norge har rett til å fastsette regler for å sikre og bevare dyrelivet, men uten at reglene diskriminerer. Norge hevder derfor at ikke-diskriminerende regler for fiske, kun gjelder territorialfarvannet. I Svalbards territorialfarvann er det i realiteten kun tillatt med rekefiske. Rekefisket i territorialfarvannet og fiskevernsonen er regulert med innsatsregulering, basert på det antall døgn og antall fartøy landet hadde i en referanseperiode. Regulering har i liten grad begrenset fisket, men gjør at nye nasjoner ikke kommer til. Reguleringene imøtekommer kravet om vern av dyreliv.

Det som er mest omstridt er at Norge hevder å ha eksklusive rettigheter basert på kontinentalsokkelen, også i fiskevernesonen rundt Svalbardøyene. EU-fartøy i fiske etter snøkrabbe, har utfordret Norges eksklusive rett til å utnytte ressursen på norsk sokkel utenfor 200 nautiske mil av norsk grunnlinje. Det er uklart om Svalbardøyene kan sies å ha en egen kontinentalsokkel.

Norsk nordområdepolitikk

I Nordområdemeldingen (Meld. St. 9 (2020-2021) som kom i fjor uttalte regjeringen følgende om målene med nordområdepolitikken:

- Fred, stabilitet og forutsigbarhet

- Internasjonalt samarbeid og rettsorden

- Helhetlig og økosystembasert forvaltning

- Økt jobb-og verdiskapning

- Tettere samvirke mellom næringsliv og kunnskapsinstitusjoner

- Boattraktivitet og velferd

Stortingsmeldingen kan sees på som en oppfølging av denne og tidligere regjeringers politikk for nordområdene. Nordområdepolitikken handler ifølge meldingen om det internasjonale bildet i Arktis, forholdet til våre naboer i Barentsregionen og på Nordkalotten og utviklingen i Nord-Norge. Videre er økonomi og samfunnsutvikling i landsdelen et nasjonalt anliggende på grunn av det rike ressursgrunnlaget som har betydning for hele landet.

For fiskerinæringen er forholdet til Russland viktig. Vi deler bestander som torsk, hyse og lodde med russerne. De årlige fiskeriavtalene mellom de to landene er derfor svært viktige for norske fiskere. Fastsettelse av kvoter og en del sentrale regler for utøvelse av fiske, avgjøres i disse forhandlingene. Norge og Russland har en lang historikk i å samarbeide om høstingen av felles ressurser i Barentshavet, men dette samarbeidet har ikke bare vært enkelt.

Norge har i mange tilfeller vært ettergivende i forhold til Russland og i liten grad fulgt opp norske interesser. Det vises her til at russerne ikke aksepterer vernesonen rundt Svalbard og som eneste land kan fartøy fra Russland unnlate å rapportere ankomst/avgangsmeldinger. Kystvakten unnlater å konfrontere russiske fartøy med manglende rapportering. I tillegg har det vært flere utfordringer med det russiske byråkratiet vedrørende lisensiering av norske fartøy for fiske i russisk sone. Dette kan sees i sammenheng med forholdet mellom Norge og Russland. Tilsynelatende har f.eks. færøyske fartøy langt enklere regler å forholde seg til ved fiske i russisk økonomisk sone (RØS). Fiskebåt viser dessuten til utfordringer for norske fiskere i å finne ut av det russiske regelverket ved fiske i russisk sone.

Både Smutthullet og fiskevernsonen ved Svalbard er viktige havområder for norske fiskere. Smutthullet er internasjonalt havområde og ikke under noen stats jurisdiksjon. Fiske i Smutthullet er søkt kontrollert gjennom avtaler med Island og Grønland, samt at Færøyene og EU er bundet av tilgang på tredjelandskvoter på torsk i Barentshavet og i fiskevernsonen ved Svalbard. Fiskebåt mener særlig avtalen med Island bør vurderes på nytt, da islendingene har fått for store fordeler basert på sitt uregulerte fiske i Smutthullet.

Sjømilitære øvelser

Det har vært en rekke tilfeller de siste årene der fiskefartøy har blitt jaget vekk fra et område i fordi det skulle foregå sjømilitære øvelser i russisk regi. På kort varsel kan store områder beslaglegges og alle fiskefartøy jages bort. De som er sein med å forlate kan regne med at russerne bruker ulike former for varselgranater for å få fortgang i evakueringen av området. 

Dette skjer ikke bare i RØS, men kan også forekomme i norsk økonomisk sone (NØS). Norge har heller ikke hjemmel i havretten til forby slike øvelser, men i de tilfeller at øvelsen ikke tar hensyn til norske fiskerier, kan dette være i strid med havretten. For fiskerne er det viktig at det finnes gode varslingsrutiner for militærøvelser, samt at øvelsesområdet begrenses mest mulig i tid og rom. Dårlig og tilfeldig varsling har vært en gjenganger i kritikken mot øvelsene. 

Sikkerhet og redning i nordområdene

Fiskeflåten opererer over enorme havområder i nord og redningsressursene er begrenset. Ved uønskede hendelser i nord er det ofte langt til nærmeste redningsressurs. Dersom det ikke er andre fartøy i umiddelbar nærhet, er det i realiteten bare helikopter som kan komme nødstedte til unnsetning. Ressursene en har er redningshelikopterbaser i Longyearbyen, Banak og Bodø, mens to kystvaktfartøy per i dag kan være helikopterbærende.

I SarX testet en ulike redningsmidler i polare strøk for å vurdere egnethet. Forsøkene viste at mye av redningsutstyret har vesentlige mangler i forhold til vern mot hypotermi. 

Fiskeriene er viktig for nordområdene

Fiskeriene har lang historikk i nordområdene og er viktig for samfunnsutviklingen i nord. En vellykket nordområdepolitikk må innenfor rammene av havretten, sørge for at norsk suverenitet i nord håndheves med fast hånd. Det er også viktig å opprettholde og videreutvikle et godt samarbeid med naboland i regionen. Fiskeflåten er særlig viktig i forhold til å vise norsk tilstedeværelse og store deler av året er fiskeri eneste norske aktivitet i havområdene i nord. 

For fiskeriene er det avgjørende at Norge tar hensyn til flåtens behov for grunnleggende redningsressurser som kan komme til unnsetning der det ikke er andre ressurser tilgjengelig. Operative redningshelikopter med base i Longyearbyen, Banak, Tromsø og Bodø er i denne sammenheng viktig. Helikopter på kystvaktfartøy har også en sentral rolle i beredskapen og manglende regularitet er utfordrende for beredskapen. I tillegg er det viktig at fiskeflåten får gode og stabile rammebetingelser, slik at flåten fortsatt kan være en viktig bidragsyter for verdiskapning på kysten i nord.