.svg){kind=logo}
Det er viktig med god dialog i tider med store utfordringer, og fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss forsikrer i en fersk kronikk at departementet er klar over hvor alvorlig situasjonen er, særlig for Nord-Norge.
Ministeren er samtidig opptatt av å fremheve de endringene som ble gjort i fordelingen av torskekvotene i tilknytning til behandlingen av kvotemeldingen. Samlet betyr dette at de minste kystfartøyene blir mindre rammet av kvotenedgangen enn den havgående flåten. Og det har hun sannelig rett i.
Gruppekvoten av torsk til de minste kystfartøyene reduseres i underkant av 10 prosent i 2025, mens for eksempel torsketrålerne får en kvotenedgang på nær 40 prosent. Og jeg kan forsikre ministeren om at en kvotenedgang på nær 40 prosent svir like mye for aktørene i Sør-Norge som i Nord-Norge.
Klokt å utsette
Sivertsen Næss sier at hun har lyttet til innspillene som har kommet om innføring av eierkonsentrasjonsbegrensninger i kystflåten, og utsetter saken inntil konsekvensene er bedre utredet.
Det er en klok beslutning. Det er også en klok beslutning å innføre en sammenslåingsordning for den minste kystflåten, den såkalte ID-kvoteordningen.
Selv om det er vanskelig å forstå hvordan de minste fartøyene kan få den gunstigste strukturordningen av alle, samtidig som regjeringen i sin regjeringsplattform sier at det ikke skal åpnes for strukturering for flåten under elleve meter.
Det er sannsynligvis større grunn til å være skeptisk til at regjeringen utsetter kravet om elektronisk rapportering for mindre fiskefartøyer. Men kanskje kan dette forsvares i den situasjonen næringen nå går inn i, selv om det er sterke argumenter for at nettopp kontrollen bør styrkes i slike perioder.
Lite opptatt av havfiskeflåten
Det som imidlertid gir grunn til bekymring er at fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss synes å være lite opptatt av rammebetingelsene til havfiskeflåten og mannskapene ombord i disse, til tross for at hun innrømmer at det er havfiskeflåten som blir hardest rammet av kvotenedgangen.
Den havgående fiskeflåten sysselsetter omtrent halvparten av heltidsfiskerne i Norge, og er avgjørende for å sikre norsk tilstedeværelse i våre havområder.
Det har så langt vært lite engasjement i departementet til å følge opp saker som havfiskeflåten er opptatt av, som forbedringer i nybyggingsordningen, eller mer fleksible kvoteordninger som kan effektivisere fisket i den krevende tiden vi går inn i.
Nylig annonserte departementet at det innføres et agntilskudd til lineflåten, men utelater den konvensjonelle havfiskeflåten, selv om de er hardest rammet. Departementet har et stort forbedringspotensial når det gjelder å likebehandle aktører i næringen.
Grobunn for tvil
Den ferske snøkrabbereguleringen er heller ikke i tråd med anbefalingen fra næringen. Det vil ramme mange av fartøyene med lengst historisk deltakelse hardt.
Må også nevne at kort tid etter at regjeringen inngår et klimapartnerskap med innenriks skipsfart og fiske om kutt i utslippene, fastsetter ministeren en egen snøkrabbekvote for levendefangst, og sannsynligvis flyfrakt til Asia.
En heller dårlig idé i et klimaperspektiv.
Har vi en politisk ledelse som er opptatt av helheten i norsk fiskerinæring, og hele landet? Og vil politisk ledelse også engasjere seg overfor utfordringene til den havgående fiskeflåten?
Jeg håper for næringens del at svaret er ja, men må innrømme at dagens politiske ledelse av departementet gir grobunn for tvil.
