Avkastningen i villfisknæringen gir ikke grunnlag for ressursrenteskatt og burde over tid heller vært høyere. Det skriver Audun Maråk i dette innlegget, som først ble publisert i Dagens Næringsliv.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet en rapport om grunnrentenæringer i Norge. Det er interessant lesning. Jeg har tatt meg den frihet å videreformidle en aktuell tabell om villfisknæringen.
Som dere ser er ressursrenten med faktiske lønnskostnader (NR) negativ de fleste årene til og med 2016.
Vi må selvsagt forholde oss til ressursrenten sammenholdt med de faktiske lønnskostnadene i en slik vurdering, med mindre noen mener at vi skal kutte lønnen til 10.000 norske fiskere og deres familier for å øke ressursrenten.
Det fører til at ressursrenten i fiskeriene utgjør rundt 2,5 milliarder kroner på det høyeste i noen få år. Over tid er det ikke grunnlag for ressursrentebeskatning, og avkastningen er lavere enn den burde være i fiskeflåten, om man legger en normalavkastning på fire prosent til grunn.
Økte bunkerspriser
Det er bare de siste fire årene fiskeflåten har oppnådd et resultat som kunne gitt grunnlag for en begrenset ressursrentebeskatning. Den økte lønnsomheten er et resultat av en privatfinansiert effektivisering i fiskeflåten de siste tiårene.
Med lavere torskekvoter, høyere bunkers- og rentekostnader vil det ikke foreligge en ressursrente i fiskeriene i 2023. Tilbake til normalen, med andre ord.
Legger man inn en høyere normalavkastning enn fire prosent, reduseres ressursrenten ytterligere, slik SSB korrekt påpeker i rapporten.
Ikke grunnlag for ressursrenteskatt
Konklusjonen er at det ikke er grunnlag for ressursrenteskatt i villfisknæringen, og sett over tid burde avkastningen for næringen vært større for å oppnå en akseptabel avkastning i en næring knyttet til varierende rammevilkår.
Dersom næringen effektiviseres mer, kan den imidlertid gi grunnlag for en ressursrentebeskatning. Da må politikken innrettes mot færre og større enheter i kystflåten, samt færre fartøy i den havgående flåten.