I forbindelse med valgkamp dukker det opp mange påstander, -og forslag. Blant annet at Nord taper ressursandeler til Sør. Ressursfordelingen mellom Sør og Nord har vært stabil, med en liten økning til nord det siste tiåret. Endringer påvirkes av flere forhold, feks markedet for hvitfisk kontra pelagisk (sild/makrell). Siste år har pelagisk gått svært godt, tyngdepunktet er i Sør, tidligere år kom hvitfisk godt ut, og her er tyngdepunktet i Nord.

Plansjene under viser årlig fangstverdiandel for hvert fartøyfylke av de fem viktigeste artene torsk, hyse, sei, makrell og sild. Nord består av Finnmark/Troms og Nordland. Sør består av Vestland(Hordaland/Sogn og Fjordane) og Møre og Romsdal. Den ene plansjen viser fangstverdiandelene i fem års perioder i stedet for årlig. Dette får fram endringene tydeligere. 

 

 

Kilde: Fiskeridirektoratets statistikk for fangst fordelt på fartøyfylke.

 

Sjark til 60 mill. kroner

I flere medier kunne vi for kort tid siden se at optimistiske fiskere hadde investert 60 millioner kroner i en sjark på 13 meter. Det er et uttrykk for fremtidstro og god inntjening i næringen. Et stykke unna vrengebilde om at kystflåten står med ryggen mot veggen. Det går godt i I fiskeflåten, og da går det også godt langs kysten.

Verdiene gir uttrykk for god inntjening, men har også en bakside. Det er blitt vanskeligere å komme seg inn i næringen. I havfiskeflåten har det vært situasjonen i mange tiår, men det er også situasjonen i kystfiskeflåten. En sjark på 13 meter til 60 millioner viser at de lukkede fiskeriene ikke er for folk flest. Spør du folk flest vil de nok mene at det er urimelig at fiskerne blir rike på fellesskapets ressurser. Svaret er likevel ikke å gjøre det mindre lønnsomt om fiskeflåten skal fornye seg og møte det grønne skiftet. Det er ikke uten grunn til at dagens fiskere har rett til å høste av fiskeressursene, og ringvirkningsanalyser viser at fiskerinæringen skaper betydelige ringvirkninger for fellesskapet. Dessuten ser vi at norsk ungdom søker seg til næringen, enten som mannskap eller gjennom deltakelse i åpne fiskeri. Det er fortsatt mulighet å lykkes som nykommer.

 

Fellesnevneren er usikkerhet og ustabilitet

Ordførere som vil tilgodese egne regioner, og gjerne fiskebedrifter i egne hjemkommuner, er et sikkert tegn på at valgkampen nærmer seg. Nå sist ved at Nofima er leid inn for å blåse nytt liv i gamle løsninger. Fellesnevneren for forslagene er usikkerhet og ustabilitet, og svekket lønnsomhet og verdiskapning. Historien skal gjerne gjentas, en historie vi kjenner resultatet av. Subsidiering av enkeltaktører og enkeltregioner vil gå ut over andre fiskebedrifter og regioner, og svekke Norges verdiskapning.  Norske fiskere skal få reduserte inntekter, for å lønne utenlandske sesongarbeidere og skape ulike konkurransevilkår i norsk fiskeindustri. Ikke bare trålfiskerne og deres famileier som blir rammet direkte, men alle landets fiskere vil få reduserte inntekter med Nofimas løsninger. Hever man blikket vil en også oppdage at det vil gå utover lønnsomheten, fornyingen, det grønne skifte og verfts- og utstyrsleverandørene. Aktiviteten langs kysten vil bli redusert, og sentraliseringen øke. 

Næringsaktører har investert i tillit til at politikerne er til å stole på. Å endre sentrale rammevilkår midt i den struktur-/omstillingsperioden som næringen er inne i, er ikke annet et politisk løftebrudd og vil ramme næringen hardt. Politiske rammevilkår Høyesterett la tilgrunn at næringen kunne stole på i Volstadsaken.

 

Fiskerne har gjort som politikerne bad om

Storting og Regjering forpliktet seg internasjonalt til at næringen skulle effektivisere og bli lønnsom. Mer fisk skulle fiskes av hver fisker og hvert fartøy for å henge med i samfunnsutviklingen, avvikle statsstøtten og øke verdiskapningen. Først i havfiskeflåten, dernest i kystfiskeflåten. Det har vært en vanskelig, men nødvendig prosess. Fiskeflåten skulle tilpasses tilgjengelige fiskeressurser og stå på egne ben økonomisk. Næringsorganisasjonene har bidratt i omstillingen, selvom det har vært tøft å si til fiskerne at det ikke er plass til alle. Fiskerne fikk beskjed om å kjøpe ut naboen. For å gjøre dette fikk fiskerne løfter om at de politiske rammevilkårene skulle ligge fast, slik at investeringsrisikoen ble redusert og den langsiktige gevinsten ble igjen i næringen. Resultatet er økt lønnsomhet, økt inntjening til fiskerne, økt aktivitet langs kysten og økt fornying for å møte det grønne skiftet. En attraktiv næring som skal bidra enda mer til velferdsamfunnet i fremtiden. 

Politikerne og næringen har all grunn til å si, dette klarte vi sammen. La oss håpe at vi fortsatt kan stole på politikerne.

 

Audun Maråk
Adm.dir. Fiskebåt