Under kan du lese hele innlegget fra Halstensen og Rasmussen.

 

Fiskeripolitikken stinker ikke, Eikefjord

Politisk redaktør i Vestlandets største avis, Eirin Eikefjord, har tatt på seg oppgaven å fortelle folket hva som er fiskeripolitikkens innerste vesen. 

Innlegget hennes i BT 29. april refererer Klassekampens jammer om fiskerinæringens føydalisme.

 

Det er fullt mulig for BT å realitetsorientere seg i norsk fiskerinæring, uten å omfavne Oslo-avisenes klisjeer om at fiskebåteierne er altfor få og altfor rike.

Christian Strand Halstensen og Nina Rasmussen Foto: Privat / CF Wesenberg.

 

Da Norge signerte EØS-avtalen på 1990-tallet, måtte subsidiene til fiskerinæringen avvikles. Fiskeridepartementet tilbød næringen en strukturordning, der fiskerne selv måtte fortsette å rydde opp i overkapasiteten. 

Fiskerilovgivningen gir skranker for eierkonsentrasjon i havfiskeflåten, mens tilsvarende eierbegrensninger ikke finnes i kystfiskeflåten. Dette er sentralt i Riksrevisjonens kritikk av kvotesystemet, som i stor grad dreier seg om reguleringene av kystfiskeriene.

 

Regulerte eierskap

For ringnotflåten, som er havfiskeflåten i sildesektoren og har et tyngdepunkt i nedslagsfeltet til BT, fastsetter lovverket en eierkonsentrasjonsbegrensing på 6,5 prosent av den totale konsesjonsmassen

Norsk vårgytende sild er en av de viktigste fiskebestandene som vi høster av. Av den norske kvoten har ringnotgruppen en andel på vel 49 prosent.

Da blir den reelle eierbegrensningen for ringnot i sildefisket cirka tre prosent av nasjonal kvote. Det er ingen aktører som utfordrer eierbegrensningene i dag.

Tall fra SSB viser en urealisert ressursrente i norske fiskeri på mellom 7 og 9 milliarder kroner. Dette er det som det koster samfunnet å opprettholde overkapasitet i den norske fiskeflåten.

 

Nabolandene

Ser vi til nabolandene, er eierbegrensningene av en helt annen verden. Danmark har 10–15 prosent av nasjonal kvote, Færøyene 25 prosent. 

Et islandsk fiskefartøy fisker gjerne fem-seks ganger mer enn et norsk fartøy. Når det kommer til konsentrasjon, både på eiersiden og fartøysiden, er det altså lysår mellom Norge og de andre kystnasjonene Island, Færøyene, Danmark og Skottland, og godt er det.

I torskesektoren har et utvidet samfunnsansvar begrunnet en høyere grad av vertikalintegrasjon og konsolidering. Ser vi bort fra unntakene i hvitfisksektoren, så er konsentrasjonsgraden i flåteleddet reelt sett milevis fra å utfordre lovens ytre rammer. 

Sammenlikner en de norske fiskeriene med annen norsk næring og med andre fiskerinasjoner, så er den uunngåelige konklusjonen at den norske fiskeflåten nettopp kjennetegnes ved at den er variert, geografisk spredt og svært lite konsentrert.

 

Kunnskapsløshet

Så har det alltid vært noen som vil fortelle oss en annen historie: Om den tapte allmenning, tapt uskyld og tapt tid. 

Det er et fellestrekk ved disse at det fiskeripolitiske grunnsynet har en altoverskyggende misnøyesubstans, at de messer repetitivt om baroner og ransmenn, og at de har en utviklet trang til å meddele seg i et forsterket lydbilde. 

Det er de kunnskapsløses fremste våpen: volum.