Sentrale medlemmer i Sjømat Norge har imidlertid forstått både poeng og budskap, tatt kontakt og støttet Fiskebåts hovedbudskap. Fiskebåt finner det imidlertid lite hensiktsmessig å debattere hvilken planet den ene eller andre befinner seg. Derfor til saken.

Endringer
Det skjer strukturelle endringer i fiskerinæringen, vi er i en kontinuerlig endringsprosess både på sjø og land, og disse bidrar positivt til at vi forblir den fremtidsnæring vi er idag. Endringene er imidlertid ikke hovedårsaken til manglende foredling eller tilgang på råstoff. Problemene bak manglende råstofftilgang og videreforedling er heller ikke fiskernes rett til å høste villfisken, fiskerilovgivningen eller at et fåtall fiskere etablerer virksomhet og selger fisken selv.

Oppdrettsnæringen
Oppdrettsnæringen er et godt eksempel, der de samme aktørene eier oppdrettsanlegg, lakseslakteri og eksportselskap, og der det i tillegg har skjedd en sterk eierkonsentrasjon. Likefullt eksporteres 90 prosent av laksen ubearbeidet ut av Norge. Selv om en ikke skulle tro det når man leser Sjømat Norges synspunkter og problembeskrivelse, så er organisasjonens medlemmer de største eksportørene av fersk ubearbeidet fisk, både oppdrett og villfisk. Dette er ingen kritikk, bare en kjensgjerning. Økt bearbeiding bør heller ikke være et mål i seg selv. Det er kun ønskelig med større bearbeiding, dersom det er rasjonelt produksjonsmessig og skaper større verdiskapning enn alternativene.

Færre anlegg
De fleste strukturelle endringene i sjømatnæringen har skjedd både med Sjømat Norge og Fiskebåts "velsignelse". Endringene har styrket fiskerinæringen både på sjø og land, gjennom økt fornying, verdiskapning og konkurransekraft. Strukturendringene og eierkonsentrasjonen i fiskeindustrien med færre foredlingsanlegg og større kapasitet vil trolig fortsette. Likeså de strukturelle endringer i fiskeflåten, med færre og mer mobile fartøy. En utvikling som vil være med å sikre helårig råstofftilbud til foredlingsindustrien i Norge. Det er norske fiskere og norsk eierskap som er garantisten for norsk industri i fremtiden. Råstofftilgangen vil være begrenset av naturens produksjon.


Realiteter
Det er kanskje ubehagelig å bli minnet på realitetene, men det er ubestridelig at Sjømat Norge har stått fadder for ordninger som bidrar til redusert råstofftilgang på det åpne markedet, f.eks. kontraktsmarkedet mellom fisker og kjøper, og fiskeindustriens "eierskap" til fiskekvoter. Kontraktsmarkedet har utvilsomt svekket auksjonsmarkedet. Industriens styring av egne kvoter til sine anlegg svekker også råstofftilgangen på det åpne markedet. Fiskernes egenovertakelse er til sammenligning så langt ikke et reelt problem for råstofftilgangen på auksjonsmarkedet, men kan på sikt bli det, og da påvirke situasjonen og de politiske beslutningene. Datamateriale fra salgslagene underbygger forannevnte synspunkt.

Men det er "håp i hengende snøre". Sjømat Norge skriver i siste innlegg at
"Det må være lik konkurranse om råstoffet. Det er den beste som bør vinne råstoffkampen" og videre at "Det er derfor nødvendig å vurdere hvordan norsk råstoff på en forutsigbar måte bør tilbys norske fiskeindustribedrifter - gjerne i konkurranse med utenlandske konkurrenter".

Sjømat Norge famler imidlertid med årsakene og konklusjonen. La oss hjelpe litt på veien.

I Stortingsmelding nr 10 (2015-2016) om en konkurransedyktig sjømatindustri skriver Nærings- og fiskeridepartementet at det bør legges tilrette for at mest mulig av fisken kan omsettes i velfungerende auksjonsmarkeder. Dette vil gi en samfunnsøkonomisk effektiv allokering av ressurser og en høyest mulig verdiskapning.
Fiskebåt er enig i det departementet skriver i denne sammenheng, men ser og forstår også realitetene. Vi konstaterer samtidig at direkteavtaler, vertikalintegrerte selskap, egenovertakelse, leveringsplikt og distriktskvoteordninger er avvik i forhold til departementets konklusjon.

Sjømatnæringen bør lande på samme planet.

Audun Maråk
adm.dir./Fiskebåt