I sin begrunnelse skriver Halleraker:
"I dag har danske havner har et fortrinn. De har ikke det norske NOx-regimet, bedre service i havna og dessuten et mer næringsvennlig regelverk:

I Norge kan ikke båten gå fra kai før fisken er veid opp og sluttseddelen signert. Det kan ta tid når båten har 500-600 kasser med konsumfisk.
I tillegg kommer det at i Danmark leveres fangsten med en landingsseddel til en samlesentral som sorterer og veier opp fisken og gjør klar til salg på auksjon. Straks fangsten er på land, kan båten løse fortøyningene og legge kursen mot fiskefeltet igjen. Samlesentralen tar seg av alt papirarbeid og sørger for at fisken blir omsatt og levert til kjøperen. Neste gang båten er i havn, settes den endelige signaturen på sluttseddelen.

I Norge kan man fort bruke dobbelt så lang tid og noen ganger et døgn. Reglene er slik i Norge at en båt ikke kan gå fra kai før sluttseddelen er signert. Det betyr at båten blir liggende helt til betjeningen på fiskemottaket er ferdig med å sortere og veie opp fisken. Skipperen får ikke en gang lov til å gå for å bunkre eller losse industrifisken mens mottaket sorterer".